Den store roten var det eneste tegnet på at det en gang hadde stått et livskraftig epletre i kanten av tomten på torpet. En gang hadde antakelig generasjon etter generasjon puslet for treet slik at det ga saftige og sprø epler hver høst til noen en gang ikke lengre fant det bryet verdt å pusle mer for det. I stedet ble treet hugget ned.
Én dag oppdaget vi det lille skuddet som forsøkte å vokse videre til tross for at treet hadde blitt hugget for minst 40 år siden. Iveren etter å leve videre var sterkere enn øksa. Det betyr at treet må ha stått der i over hundre år; overlevd spanskesyken og både første og andre verdenskrig. Kanskje bærer det en eplesort som ikke finnes lengre; og bare hos oss?
Vår og sommer år etter år puslet vi med det lille skuddet på maks 20 centimeter. Skuddet ble stadig kraftigere og sterkere.
I år blomstret skuddet (som er blitt til et eget tre) for første gang. Nå er vi spente på hva slags eplesort som kommer. Hva det er, finner vi kanskje ikke ut av, men hvert eneste eple skal spises med respekt.
Stubben viser hvor kraftig epletreet har vært.