Mannen vi møtte på luftetur ble fra seg av glede da han fikk hilse på Titus. Etter å ha fått både to og tre slikk i ansiktet og vennskapelig “poting”, utbrøt mannen: “man bør ikke dø uten å ha hatt en Grand Danois i livet sitt”!
Det er jeg helt enig i. Titus er min Grand Danois nummer to. Gaius var både min første hund og min første Grand Danois. Det ble litt av et bekjentskap! Blod, svette og tårer (siden Gaius var fullere av testosteron enn noen annen hund), men også uendelig mye kjærlighet, glede og latter.
Gaius reiste videre da han var fem år selv om vi hadde en stilletiende avtale om at han skulle bli minst hundre år. Det var aldri tvil om at vi skulle ha en ny storepote-venn i livet vårt, og så kom Titus med sin nydelige og vennlige sjel.
Grand Danois som rase gir så mye glede, latter og personlighet selv om livene deres er kortere enn mange andre hunderaser. De er som komprimerte lykkepiller med umiddelbar virkning. Jeg møter sjelden et menneske som ikke legger merke til Titus når vi går tur. Komplementene hagler: “Vakker! Lekker! Majestetisk!” nærmest roper folk etter oss mens de står beundrende igjen med store smil om munnen. Titus enda mer fornøyd fordi han elsker oppmerksomhet. Hvem som er gladest for vitamininnsprøytingene av glede av menneskene vi møter eller Titus, er jeg usikker på.
Foto: Ø. Ruud.
