Ingenting, selv ikke hylleblomstsaft og sild, er mer svensk sommer enn pelargoner. På torpet bugner de. Mårbacka-pelargonene er de aller vakreste, og har to tredjedels flertall i veksthuset. Og selv om det etterhvert er blitt så mange og de er blitt digre, klarer vi ikke å dy oss for å ta noen nye stiklinger hver eneste sommer. Vi har sluttet å telle, men vi vet vi har passert tredve. Riktig overvintring er nøkkelen til et hav av pelargoner, og vi har funnet en metode som både er plass-effektiv og trygg. Hver høst tas skjønnhetene nennsomt ut av pottene sine, jorden ristes av og de klippes helt ned. Deretter plasseres plantene side om side, tett i tett i kasser som vi kler med cellofan i bunnen og på sidene. Deretter plasseres kassene under vinduet i gjeste-soveværelset som vi holder kaldt hele vintersesongen. Rundt 10 grader er perfekt. En aldri så liten skvett vann en sjelden gang, sånn en gang i måneden, er alt som skal til. Og der står de gammelromantiske inkarnasjonene av svensk sommeridyll og klemmer seg tett inntil hverandre for å holde varmen. Når våren kommer, begynner de forsiktig å strekke hals mot solen der ute. Og da, når faren for nattefrost er over, plantes de tilbake i generøse potter med kraftig jord. Det er sikkert ikke forskriftsmessig, men vi planter dem i nesten ren kompost som gir næring hele sommeren, og de later til å gi blaffen i forskriftene og koker over i et hav av rosa. Til neste høst kommer.
Et drivhus fult av pelargonia og hyller på bakveggen av torphuset i tillegg – alt får plass i et par eplekasser. Kasser svangre med en ny sommer – men i mellomtiden; sov du vesle spire.
