Julen er proppfull av glede, nostalgi og melankoli. Når desembermåneden kommer krypende, går tankene til farmor. Juleminner og tradisjoner setter seg godt fast i et barnesinn. Farmor var på mange måter julen. Lyden av bjellen i den samme julekransen på ytterdøren når vi åpnet den. Den årlige sparketuren hun og jeg tok ved midnatt under stjerneklar himmel på nyttårsaften. Farmor var en tøff dame som måtte klare seg alene med fire små barn da mannen hennes døde. Utad kunne farmor virke nokså tøff, men mot oss ungene var hun som regel myk. For henne dreide det seg om å passe på familien. Hun snakket ikke så mye om fortid og savn. Men på lille julaften kveld ville hun aller helst være alene. Sittende i stuen sin foran radioen lyttende til programmet “Som julekvelden på kjerringa” da NRK radio tradisjonen tro spilte “Holy night” med Mahalia Jackson som siste sang i programmet slik kanalen gjorde i 36 år. Da kom farmors tårer.
Fortidens juler har på mange måter en deilig nostalgi og melankoli over seg. Farmor befinner seg i dette mini-juletreet. Da er bildet av henne med oss uansett, og det er fint å vite hvis Mahalia skulle finne på å synge en strofe lille julaften.
