Da julepynten kom til salgs i butikkene i år, ilet jeg ut på jakt etter julestemningen. Jeg gikk inn i et større shoppingmagasin i Oslo. Det var det uendelige høye og brede hyllerader med julestemning til salgs.
Hvite reinsdyr, engler med sølvglitter, skinnende kuler. O helga natt på høyttaleranlegget 10. november. Julestrømper som allerede var fylt med innhold slik at du skulle slippe å bruke tid på det selv. Jeg gikk ut igjen kort tid etterpå med en følelse av tomhet. Om jeg hadde hatt det minste spor av julestemning så var den i alle fall forduftet nå. Jeg følte meg litt skamfull fordi jeg trodde at den høyt savnede julestemningen kunne kjøpes.
Julestemning for meg dreier seg om tradisjoner. Vi fikk julestrømper av moren vår langt uti voksen alder. Hvert år truet hun riktignok med at dette året måtte det ta slutt, men julestrømpene hang likevel på samme sted julaften morgen år etter år. Helt til den ene julen hvor hun faktisk gjorde alvor av det. Jeg husker fortsatt skuffelsen da jeg likevel lette etter dem i skjul og aldri fant dem. I en alder av 28.
Det er mulig det er julefred fremfor julestemning jeg jakter. Da jeg var barn, var jeg ivrig etter alene å tenne faklene på trappen i småsko og i minus 20 på julaften. Akkurat som barndommens somre alltid var varme, var det alltid store mengder snø, stjerneklart og ingen andre lyder enn knirkingen i snøen under skoene mine.
For å lage min egen julestemning ble det denne dagen hjemmelagde vimpler til å henge opp til jul i den lille hvite stuen på torpet. Da senker forhåpentligvis julefreden seg etter hvert.
